1 Seksuell lavalder
Den seksuelle lavalderen er 16 år i Norge, og er omtalt i straffelovens kapittel 26 om seksuallovbrudd. Loven sier at den som har seksuell omgang med et barn under 16 år, kan bli straffet. Seksuell omgang omfatter samleie (vaginalt eller analt), oralsex, masturbasjon og enhver form for inntrenging i kroppens hulrom av gjenstander eller kroppsdeler.
Dette innebærer at om to personer under 16 år har sex, så begår de i utgangspunktet begge et lovbrudd. Hensikten med en seksuell lavalder er å beskytte barn mot å bli utsatt for seksuelle overgrep fra voksne. Dersom de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, og den seksuelle handlingen er frivillig, vil man ikke bli straffet. Dessuten vil personer under den kriminelle lavalderen på 15 år ikke kunne straffes.
Grensen for seksuell lavalder blir fra tid til annen diskutert, og varierer i ulike land. Finland har i likhet med Norge en grense på 16 år, mens det i Sverige, Danmark og på Island er en grense på 15 år. I Europa ellers varierer den seksuelle lavalderen fra 14 til 18 år.
Den seksuelle lavalderen er ikke til hinder for å skrive ut prevensjon til personer under 16 år. Noen ganger kan avvergingsplikt og opplysningsplikt likevel utløses hos helsepersonell som får kjennskap til at unge under 16 år har sex.
AVVERGINGSPLIKT
Det følger av straffeloven § 196 at også helsepersonell, i visse tilfeller, har plikt til å avverge et pågående eller et sannsynlig forestående seksuelt overgrep (avvergingsplikten). Plikten til å avverge forutsetter at man kjenner til, eller i det minste holder det for mest sannsynlig, at det seksuelle overgrepet pågår eller vil kunne skje. I så fall har helsepersonellet en plikt til å avverge overgrepet. Avvergingsplikten gjelder i hovedsak de alvorligste formene for seksuelle overgrep mot barn under 16 år. Straffeloven fremhever særlig § 291 (voldtekt), § 295 (misbruk av overmaktsforhold og lignende), § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 303 (grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år), § 312 (incest) og § 314 (seksuell omgang mellom andre nærstående).
For å få en avvergingsplikt behøver man ikke vite om alle detaljene om overgrepet. Det er heller ikke noe krav om sikker kunnskap om at noe overgrep har skjedd eller kan komme til å skje. Det er tilstrekkelig at man holder det for mest sannsynlig at et overgrep vil kunne skje. En slik forståelse av situasjonen vil i de fleste tilfeller gi helsepersonellet en klar oppfordring til å handle for å beskytte barnet, eller i det minste en klar oppfordring til i første omgang å undersøke situasjonen nærmere. I straffeloven er seksuell omgang med barn under 14 år definert som voldtekt (§ 299). Dette gjelder uansett om den seksuelle omgangen er frivillig eller ikke. Årsaken til at seksuell omgang med barn under 14 år defineres som voldtekt, er et ønske om å foreta en sterkere understrekning av at barn under den seksuelle lavalder ikke kan samtykke i seksuell omgang, og et behov for å signalisere alvoret i seksuelle overgrep mot barn. Som helsepersonell har man derfor uansett en avvergingsplikt om man får vite om seksuell omgang med barn under 14 år. Dette kan utfordre helsepersonellets lojalitet overfor barnet, spesielt i situasjoner der barnet kommer til prevensjonsveiledning eller for testing av seksuelt overførbare infeksjoner. På den ene siden viser barnet et ansvar ved å ta vare på egen og partners helse og å unngå graviditet, men på den andre siden er det en risiko for at helsepersonellet man møter, må melde videre. Dette er uansett en liten, og ofte utsatt, gruppe, som uansett kan trenge tett oppfølging over tid.
I tilfeller der et barn under 16 år har hatt sex med en person over 16 år, vil det ikke automatisk føre til straffeforfølgning av den eldste. Blir et slikt tilfelle anmeldt, vil politiet foreta en vurdering av om partene er jevnbyrdige i alder og utvikling. I så fall kan straffen falle bort eller settes lavere (§ 308).
Domstolen har akseptert aldersforskjeller opp mot tre-fire år dersom det foreligger forhold som tilsier at partene ellers er jevnbyrdige i utvikling. En aldersforskjell på mer enn fire år vil i de aller fleste tilfeller bli ansett for stor. Det må derfor foretas en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle.
 OPPLYSNINGSPLIKT |
|---|
|
Når det er grunn til å tro at et barn
Man har også en plikt til å svare når barnevernstjenesten ber om opplysninger. |
I tilfeller hvor man har avvergingsplikt, vil man også kunne ha opplysningsplikt til Barnevernet. Dette er en juridisk plikt for helsepersonell. Denne plikten er todelt og innebærer en selvstendig plikt til å gi opplysninger til barnevernet.
Gjentakelsesfare
Avvergingsplikten knytter seg til å stanse et pågående eller fremtidig seksuelt overgrep. Det er særlig hvor det er fare for gjentatte overgrep plikten inntrer. Vår erfaring er at helsepersonell sjelden har mulighet til å forhindre at seksuell omgang blant ungdom skjer for første gang. Denne pasientgruppen forteller oss oftest om handlinger som allerede har skjedd. Derfor er det i konsultasjonen med barnet eller ungdommen oftest aktuelt å forsøke å finne ut av om det er gjentakelsesfare, eller om det er noe helsepersonellet kan gjøre for å forhindre fremtidige overgrep.
Spørsmål helsepersonell kan stille seg selv eller til pasienten, og som kan være til hjelp for å avdekke om det er gjentakelsesfare, er:
- Hvem har utsatt vedkommende for vold eller overgrep?
- Har vedkommende fortalt noen andre om den aktuelle hendelsen?
- Får vedkommende hjelp?
- Er vedkommende redd for at det kan skje igjen?
- Har vedkommende tanker om å skade seg selv?
- Har vedkommende skadet seg selv før, i hvilke situasjoner?
- Hvor gammel er vedkommende?
Hvem skal man varsle til?
Formålet med avvergingsplikten er å forhindre fremtidige overgrep. Brudd på avvergingsplikten er dessuten straffbart.
Den primære avvergingshandlingen er anmeldelse til politiet, men det er ingen plikt til å ta kontakt med politiet. Avverging kan også skje på andre måter. Dette kan være å melde forholdet til annen relevant myndighet, f.eks. barnevernet. Man kan også advarer den eller de som den straffbare handlingen er rettet mot, altså barnet selv eller foresatte. I ytterste konsekvens kan man også konfrontere overgriperen hvis denne er kjent, eller avverge på andre hensiktsmessige måter.
Hva gjør du som helsepersonell når pasienten er under 16 år?
Unge under 16 år har samme rett som ungdommer over 18 år på å få hjelp og veiledning når det kommer til problemstillinger som omhandler seksuelt overførbare infeksjoner, prevensjon, risiko for graviditet og andre spørsmål omkring seksuell og reproduktiv helse. Dessverre hører vi iblant om helsepersonell som i frykt for å gjøre noe juridisk feil, unnlater å tilby helsehjelp når det kommer til seksuell og reproduktiv helse til dem under 16 år. Dette kan få uheldige konsekvenser. I noen tilfeller er det en selv, som helsepersonell, som i praksis er best egnet til å for eksempel forhindre videre skade av noe som allerede har skjedd. Dette kan eksempelvis være å tilby nødprevensjon til en pasient under 14 år.
Når man har pasienter under 16 år, er det viktig å kartlegge om den seksuelle omgangen er gjensidig, og at de som har sex, er jevnbyrdige i alder og utvikling. Man har ikke en automatisk avvergingsplikt dersom en pasient under 16 år er seksuelt aktiv. Dersom det i kartleggingssamtalen for eksempel kommer frem at den unge under 16 bytter sex, eller utnyttes til sex, vil avvergingsplikten utløses. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan man skal ivareta avvergingsplikten i de ulike situasjonene. Hver situasjon er unik og må vurderes individuelt. Søk derfor råd dersom du er i tvil.
Selv om det kan være aktuelt å kontakte politi eller barnevernet, burde det primære målet være å ta vare på ungdommen og trygge vedkommende på at hen ikke har gjort noe galt. Det er viktig å gi ungdommen informasjon dersom man skal melde videre, hva man skal si, og når man skal gjøre det. Her bør man tilstrebe å bli enige med ungdommen om hva man skal gjøre. Kanskje er det uunngåelig å melde videre, men barnet eller ungdommen kan være med å påvirke hvem man skal kontakte, hva man kan si, og når det skal skje. Barn og ungdom er eksperter i eget liv, og sitter ofte med gode løsninger selv. Forsøk å la vedkommende få ha kontroll i den grad det er mulig. Likevel, det er den voksne som har ansvaret, og utløses avvergingsplikten, er det viktig å være tydelig om det.
Dersom barnet eller ungdommen opplyser å ha jevnlig sex, bør man ikke forhaste seg. Lytt til barnet eller ungdommen. Undersøk hvilket handlingsrom du har ut fra informasjonen du har fått. Snakk og drøft med kollegaer. Forsøk å finne gode løsninger sammen med ungdommen. Husk å dokumentere hvilken informasjon du får, og hvilke tiltak du gjør.
Foreldre og foresatte sin rolle
Også foreldre og foresatte har en avvergingsplikt overfor egne barn, men kan oppleve dette som vanskelig.
Foreldre er som regel en viktig ressurs i ungdommers liv, og kan være til god hjelp for den unge. Dette gjelder også i spørsmål som omhandler seksuell og reproduktiv helse. Det finnes likevel unntak. Foreldre har i utgangspunktet samtykkekompetanse på vegne av barn under 16 år. Dette for å ivareta barnets interesser når barnet selv ikke er i stand til det. Dersom barnet selv er i stand til å ivareta sine interesser på en fornuftig måte, og det kan stilles spørsmål ved om foreldrene opptrer til barnets beste, faller begrunnelsen for foreldrenes rettigheter bort.
Det er derfor viktig å kartlegge om det vil være til hjelp eller til skade for barnet å involvere foreldre. Det skal også tas hensyn til barnets mening i spørsmål om helsehjelp når barnet er mellom 12 og 16 år. Dersom barnet har grunner som bør respekteres, og uttrykker disse, kan man unnlate å informere foreldre. (Helsedirektoratet, 2015)
Grunner som bør respekteres, kan eksempelvis være prevensjonsveiledning, testing for seksuelt overførbare infeksjoner eller test for graviditet.
Helsedirektoratet skriver følgende i sitt rundskriv Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer: Et viktig hensyn er å sikre at barn og unge oppsøker helsetjenesten, for eksempel helsesykepleier på skolen, når de har behov for det, og uten frykt for at foreldrene skal kobles inn. Dette kan være særlig aktuelt der det er et motsetningsforhold mellom barnet og foreldrene, eller der barnet har grunn til å frykte sterke represalier eller fordømmelse dersom foreldrene blir kjent med at barnet har vært i kontakt med helsetjenesten.