Print

1 Smittesporing

Med smittesporing, tidligere kalt smitteoppsporing, menes tiltak for å gjøre seksualpartnere (smittekontakter) til en pasient med seksuelt overførbar infeksjon (indekspasienten) oppmerksomme på at de kan være smittet, og tilby dem undersøkelse og behandling. Smittesporing kan gjøres av behandler, delegeres til annet personell eller av pasienten selv.

FORMÅL

Smittesporing skal

  • hindre videre spredning av smitten ved å bryte smittekjeder
  • hindre reinfeksjon av indekspasienten ved å sikre at nåværende partner(e) blir behandlet
  • hindre følgetilstander hos smittekontakter med asymptomatiske infeksjoner
  • være et signal til pasienten og smittekontaktene om at helsepersonellet, helsevesenet og samfunnet tar disse sykdommene på alvor

INDIKASJONER

Smittesporing er et sterkt virkemiddel; intetanende personer gis beskjed om at de kan ha en seksuelt overført infeksjon, og påføres status som pasient. Følgende prinsipper bør følges ved smittesporing:

  • Konfidensialitet: Opplysninger om indekspasienten må ikke gis til smittekontakten eller omvendt. Ved helsepersonellformidlet smittesporing må ikke smittekontaktene få vite hvem som har oppgitt deres navn.
  • Frihet fra tvang: Smittesporing er pliktig, men skal være basert på frivillighet både fra indekspasientens og smittekontaktenes side.
  • Tilgjengelighet av helsetjenester: Smittekontaktene må få et helsetjenestetilbud som består av undersøkelse, veiledning og behandling, og som kan gis raskt og gratis.

Positivt utbytte for smittekontakten og samfunnet ved at følgende kriterier er oppfylt:

  • Smittekontakten kan tilbys en undersøkelse som nokså sikkert avgjør om vedkommende er smittet.
  • Smittekontakten kan tilbys tiltak som fjerner smitten, forebygger følgetilstander eller på andre måter fremmer vedkommendes helse i sterk grad.
  • Sykdommen er så alvorlig at den vil kunne ha avgjørende innflytelse på de smittedes nåværende eller framtidige helse.
  • Smittesporing kan, sett i forhold til de andre måtene å finne smittede personer på, gi et viktig bidrag til bekjempelse av sykdommen.

Smittesporing er indisert ved de allmennfarlige smittsomme sykdommene klamydia, gonoré, syfilis, hivinfeksjon og hepatitt B-virusinfeksjon. Mykoplasma, kondylomer, genital herpes og trichomonas oppfyller imidlertid ikke kriteriene ovenfor.

LOV OM VERN MOT SMITTSOMME SYKDOMMER

Smittevernloven §§ 3-6 og 5-1 beskriver hhv. legens og pasientens plikter ved smittesporing (se utdrag nedenfor) ved allmennfarlige smittsomme sykdommer. En sjelden gang kan det være aktuelt å foreta smittesporing mot indekspasientens vilje etter reglene i smittevernloven § 2-2. Viktige punkter i loven er:

  • Legen har plikt til å forsøke smittesporing (§ 3-6), men kan overlate dette til kommunelegen.
  • Indekspasienten har plikt til å samarbeide (§ 5-1), men det er ikke straffbart å nekte (§ 8-1).
  • Smittekontakter har plikt til å oppsøke lege og la seg undersøke (§ 5-1), men det er ikke straffbart å nekte (§ 8-1).
  • Undersøkelse, behandling og veiledning er gratis for indekspasienten og smittekontaktene (Smittevernloven §§ 6-1 og 6-2, jf. forskrift om godtgjørelse av utgifter til viktige legemidler § 4 og forskrift om godtgjørelse av utgifter til legehjelp hos privatpraktiserende lege § 3-8, ledd a og c).
  • Smittevernloven § 3-6. Legens plikt til å foreta smitteoppsporing. «En lege som har sikker kunnskap eller har mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes overføring av smitte fra en person til en annen, skal foreta smitteoppsporing dersom dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det. Legen skal i så fall spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og om hvem han eller hun kan ha overført smitten til.

Er vilkårene etter første ledd oppfylt, skal legen, eventuelt gjennom den smittede, ta kontakt med dem som smitten kan være overført fra eller til og undersøke disse. Plikten bortfaller dersom den smittede pasienten eller de som han eller hun oppgir som smittekilder eller mulig smittet, godtgjør at aktuelle personer allerede er undersøkt eller får nødvendig behandling eller omsorg.

Dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging av de mulig smittede etter første og andre ledd, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi underretning om dette til kommunelegen hvis hensynet til smittevernet krever det. Legen skal da også gi opplysning om smittekontakter. (…)»

  • 5-1. Plikter for en person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom. «Den som har grunn til å anta at han selv eller noen han har omsorgen for, er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, skal snarest gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse.

En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra. (…) Dessuten har vedkommende plikt til å opplyse hvem han eller hun selv kan ha overført smitten til. Opplysningene skal gis til den undersøkende legen eller til kommunelegen. (…)»

UTFØRELSE

Smittesporing ved syfilis, hepatitt B-virusinfeksjon og hivinfeksjon bør gjøres i samarbeid med spesialistpoliklinikk. Ved positiv klamydiatest eller gonorétest kalles smittekontakt(er) inn per telefon, eller det kan sendes et brev.

Oppfølgingstimen med indekspasienten

Oppfølgingstimen skal skje i trygge og uforstyrrete omgivelser. Pasienten bør slippe å vente. Sett av god tid. Følgende skal dekkes:

1 Sykdommen
Informer om sykdommen med vekt på smittemåter. Ved klamydia nevnes også dens ofte lange asymptomatiske forløp. Spørsmål om mulig utroskap hos partner kan komme opp. Eventuell aggresjon mot partner kan dempes om det forklarer at partnerne kanskje heller ikke visste at de var smittet. Muligheten for falskt positiv prøve bør nevnes.

2 Behandling
Informer om behandling, mulige konsekvenser av å unnlate behandling, seksuell avholdenhet og kontrolltime. Fast partner må behandles samtidig, men bør møte til en egen konsultasjon. Ikke send med pasienten en dobbeltresept.

3 Generell smitteforebygging
Benytt sjansen til å informere om smitteforebyggende tiltak, som testing av partnere før sex og kondombruk. Gi ut kondomer og glidemiddel, og la eventuelt pasienten prøve kondom på modell.

4 Smittesporing
Selve smittesporingen er siste punkt. Pasientene forventer at dette blir tatt opp, og er ofte glade for det.

  • Tillit: Forklar taushetsplikten og at indekspasienten kan forbli anonym overfor smittekontaktene (ved helsepersonellformidlet smittesporing).
  • Alvor: Forklar at det er viktig også for andre å få behandling. «Tenk om det var du som ikke fikk beskjed om en så alvorlig infeksjon som faktisk kunne gi deg nedsatt fertilitet, men som du lett kunne bli kvitt med riktig behandling?».
  • Nytte: Forklar at det er viktig å stoppe smittespredningen.

Innled med å spørre om pasienten om det er én eller flere faste sexpartnere . Unngå moralisering. Pasientene vet ofte når de ble smittet, og da spores alle partnere etter dette. Hvis smittetidspunktet er ukjent, må det vurderes omfanget av smittesporingen. Det er sjelden nødvendig å gå mer enn et halvt år tilbake.

Opplysninger om smittekontakter (navn, adresse, alder, annen identifiserende informasjon) føres på en egen smitteliste som merkes med indekspasientens fødselsdato, initialer og sykdom. Dermed er det kontroll på hvem som virkelig møter etter oppsporing, og hvem som må innkalles på ny.

Indekspasientene bestemmer selv hvordan den enkelte partner skal kalles inn, enten av behandler (helsepersonellformidlet) eller av pasienten selv (pasientformidlet).

Helsepersonellformidlet smittesporing

Det er mest effektivt å forsøke å nå smittekontaktene per telefon. Oppnås det ikke kontakt, kan det sendes et brev. Brevet sendes i vanlig, nøytral konvolutt.

Uansett må smittekontakten få tilbud om konsultasjon snarest. Smittekontaktene skal ikke få vite hvem indekspasienten er. Noen smittekontakter krever å få vite hvem som har oppgitt dem. Dette skal ikke etterkommes. Det skal ikke gis informasjon som gjør at smittekontakten kan identifisere indekspasienten.

Pasientformidlet smittesporing

Indekspasienten kontakter selv sine smittekontakter og ber dem oppsøke lege.

Første konsultasjon med smittekontakten

Konsultasjonen med smittekontakten forløper ofte som oppfølgingstimen med pasienten. Smittekontakten må få grundig informasjon om sykdommen og smittemåten.

Smittekontakter som møter til konsultasjon sammen med indekspasienten, bør få snakke med helsepersonell alene.

Det tas prøve for den aktuelle sykdommen og eventuelt andre seksuelt overførbare infeksjoner. Nåværende partnere og partnere med symptomer behandles ved første konsultasjon, det vil si før prøvesvaret foreligger. Også andre smittekontakter kan behandles umiddelbart dersom det er sannsynlig at de er smittet.

Grunnlaget for å starte en ny runde smittesporing rundt en smittekontakt må imidlertid være en positiv prøve.

Kontroll etter behandling

Se under den enkelte sykdom. Kontrollkonsultasjonen med indekspasienten bør også benyttes til å følge opp smittesporingen.

  • Har han/hun fått gitt beskjed til alle?
  • Har han/hun kommet på noen nye kontakter?