Print

1 Seksuell identitet og kjønnsidentitet

Seksuell identitet og kjønnsidentitet er sentrale tema i sexologisk rådgivning. Det finnes ulike seksuelle identiteter, og det finnes også mange varianter av uttrykk og opplevelse av eget kjønn og kjønnsrolle. Undring over hvem en er som biologisk kjønn, sosialt kjønn, hvilke(t) kjønn en tenner på og hvilke(t) kjønn en oppfatter å være eller vil være, er fortsatt årsaken til at mange opplever skam og usikkerhet. Noen utvikler problemer knyttet til egen seksualitet på grunn av samfunnets normer og roller knyttet til dette.

HETEROFILE

Heterofile gjennomgår en identitetsutvikling som oftest er sosialt enklere enn for seksuelle minoriteter. Noen gutter kan ha vanskeligheter med identitet som heterofil gutt/mann og ikke finne seg til rette i mannsrollen. Jenter definerer i større grad sin seksuelle identitet gjennom reproduksjon.

LESBISKE, HOMOFILE, BIFILE OG TRANSPERSONER (LHBT)

LHBT-personer må selv definere om identitetsutviklingen er et problem. Noen trenger hjelp og støtte til å håndtere for eksempel det «å komme ut av skapet», enten fordi de ikke tør eller har familie, livssyn eller annet nettverk som gjør det vanskelig. Forholdet mellom kultur og individ er komplekst og i noen tilfeller er det ikke sikkert det er best å komme ut av skapet. Det er derfor viktig at det blir et individuelt valg.

En nylig utgitt rapport fra Uni Helse, «Seksuell orientering og levekår» (2013), konkluderer med at likhetene i levekår mellom lesbiske, homofile og bifile i Norge sammenliknet med heterofile er større enn forskjellene. Et mindretall av lesbiske, homofile og bifile i Norge viser tegn til marginalisering i form av større symptombelastning vedrø- rende helse, noe lavere livstilfredshet, flere negative erfaringer på arbeidsplass og studiested og mindre åpenhet om sin seksuelle orientering.

Rapporten sier videre at situasjonen for bifile fortjener ekstra oppmerksomhet fordi mennesker som definerer seg som bifile ønsker ofte ikke å dele dette med andre på grunn av egen usikkerhet. De kan også utad bli betraktet som vinglete og ikke tatt seriøst. Noen holder identiteten skjult for partnere og har utenomekteskapelige affærer som igjen fører til dårlig samvittighet og frykt for overføring av infeksjoner som smitter seksuelt.

Begrepet transperson benyttes i denne sammenhengen om en gruppe mennesker som identifiserer seg helt eller delvis som et annet kjønn enn det kjønnsorganene representerer (kjønnsidentitetstematikk).

I møte med mennesker med ulike kjønnsidentiteter er det en fordel å spørre pasienten hva slags pronomen denne personen foretrekker (han, hun, hin, hen) og hva slags kjønnsidentitet personen har (for eksempel trans, intersex, både gutt og jente). Får pasientene selv definere hvem de er så kan det gi en følelse av trygghet og forståelse.

Enkelte i denne gruppen vil si de er født med feil kjønn, mens andre opererer med en dynamisk kjønnsidentitet, som vil si at opplevelsen av egen kjønnsidentitet varierer.

For noen vil følelsen av å ikke passe inn gjøre slik at en vil klamre seg til en identitet som ikke er helt riktig for personen. For mange er det viktige og store dilemmaer rundt spørsmålet om å korrigere kjønn og for eksempel ønsket om ikke å miste muligheten til å få barn.

Behandler må gi rom for flere mulige måter å leve ut sin kjønnsidentitet slik at transpersonen kan finne en god måte å forstå seg selv på og ikke identifiserer seg for snevert. For mange vil aksept også gi en større opplevelse av handlingsrom for enten å velge kjønnskorrigerende behandling eller håndtere sin identitet på en mer fleksibel måte. Å akseptere sin identitet kan kanskje for noen være nok til ikke å ville forandre på genitaliene for å få bekreftelse.

Personer som ønsker kjønnsbekreftende behandling må ta kontakt med fastlege for å få henvisning til psykolog eller psykiater for utredning og eventuell henvisning til spesialisthelsetjenesten. Dette vil i dag bety Nasjonal behandlingstjeneste for transseksuelle (NBTS) ved OUS – Rikshospitalet. Når en får diagnosen transseksualisme, vil behandlingen startes opp.

Det finnes flere organisasjoner i Norge hvor du som fagpersonell kan få råd, kunnskap og veiledning. I noen tilfeller vil det være aktuelt å sette pasienten i kontakt med disse organisasjonene for videre oppfølging.